SÅFIN 05.03.16-01.03.2025

Min kjære SåFin, har nå reist over regnbuebroen, du som skulle leve evig.

Historien om den lille brune er en solskinnshistorie, som kunne gått så helt annerledes, hvis ikke min kjære Mona hadde fått viljen sin.

Lille SåFin ble født hos Anne Margerthe for snart 9 år siden, en liten mørk valp som lakk litt. Anne Ma ville gi den lille jenta en mulighet til å vokse opp, men de som ville ha henne måtte da kanskje regne med å tørke henne livet ut. Mona som godheten hun er sa at hun skulle ta seg av den lille jenta til store protester fra meg. Hva skulle vi med henne? ikke kan vi avle på en hund som lakk? Men Mona fikk viljen sin. Og den lille brune ble med oss hjem. På vei hjem i bilen drev vi å diskuterte navn og jeg tenkte alle sier til hundene sine såfin, så da tenkte jeg er ikke det et fint navn. SåFin? og slik ble det. Når lille SåFin kom hjem gikk det ikke lange stunden før jeg forsto at denne hunden var litt spesiell. Heiv jeg en dummie, apporterte hun den fra dag 1, når vi begynte å trene henne gikk det ikke lang tid før ting satt. det var liksom bare helt naturlig for henne. allerede i en alder av 8 mnd ble hun klubbmester i jakt (Bk). Og etter en treningsperiode hos Vidar Venbakken var hun klar for jaktprøver. Det ble tilslutt 3×1 pr i BK, men hennes svakhet var en udugelig fører(meg), så med en annen fører hadde nok hun nok hatt premiering i AK. 1. premie i Rally ble det også og det uten å trent!! Utstillingschampion ble hun også. Hun ble Dualmester på Goldenfestivalen og årets dual Golden, og ifjor ble hun veteranmester på Goldenfestivalen. Alle likte SåFin, når det var barneleir eller barn og hund, fikk vi meldinger fra foreldre om barnet deres kunne låne SåFin. Og SåFin ble villig med, hun skikkelig koste seg ilag med barn. Når vi hadde valper, var Såfin tante til de små, hun elsket å leke med de små valpene.

jeg gledet meg til våren da skulle vi begynne treningen igjen og reise opp i Fløytdammen, hennes drømmeplass. Slik skulle det ikke gå, Etter noen dager uten at hun hadde spist ble det en tur til dyrlegen og blodprøven viste nyresvikt. Vi hadde håpt du kunne være hos oss litt lengre, men Lørdag sa du at du var klar til å reise over regnbuebroen. Vår siste tur sammen gjorde du som du pleier, du bare ser på meg, med dine kloke snille øyne. . Jeg holdt rundt deg da da du begynte reisen over regnbuebroen. Du la en bit av hjertet ditt igjen og du fikk en bit av mitt på reisen.

Du er det kjæreste jeg og mamsen har, lille SåFin. Jeg vil aldri glemme deg. Vi er så glad i deg. Takk for alt du var for oss.

Såfin “apport”