Lena Cathrine Rølles(Fieldstream) skrev denne artikkelen om Golden Retriverens historie da hun gikk opp som dommer, Med hennes tillatelse har vi fått lov å poste den 🙂
Golden retrieveren er en apporterende fuglehund, og en av våre aller mest populære hunderaser, ikke bare i Norge, men verden for øvrig. Det er en hund med så mange allsidige egenskaper slik at den er til nytte og glede for et bredt spekter av hundeinteresserte; jakt, bruksegenskaper som lydighet, agility, terapihund, utstilling og ikke minst en god familiehund.
Golden retrieveren, heretter kalt golden, kommer opprinnelig fra grensetraktene mellom England og Skottland. I en periode da fuglehundjakten hadde en raskt utvikling og hvor de store godsene i Storbritannia stilte nye krav til sine jakthunder, økte etterspørselen til gode apportører som kunne komplettere de raske stående jakthundene som pointer og setter markant. Disse kravene var en hund som kunne hente (retrieve), være apporteringsvillig, lett å dressere, samarbeidsvillig, sosial, hardfør og ha god en hukommelse. Sir Dudley Marjoribanks, den første Lord Tweedmouth og eier av godset Guisachan i Skottland, er grunnleggeren av rasen.
Opprinnelsen var før 1952 svært uklar og det har versert mange historier som skulle forklare opprinnelsen for denne rasen. Den mest kjente forteller om en del russiske sirkushunder som lorden skulle sett opptre i Brighton i 1858. Han ble så imponert over hundenes intelligens og dressurbarhet at han like godt kjøpte hele flokken. Han tok dem med seg til sitt gods Guisachan i Skottland for å bruke de som jakt – og sporhunder. Ut ifra disse hundene ble så rasen utviklet. Denne historien ble til og med 1960 trykket i Crufts katalogen som rasens opprinnelse.
De virkelige forhold kom for en dag i 1952, da Lord Ilchester skrev en artikkel i Country Life om «Den gule retrievers opprinnelse». Her ble det avslørt at hans grandonkel, Lord Tweedmouth, hadde ført en nøyaktig kenneljournal. Alle hundene var oppført sammen med de parringene som var foretatt fra 1835-1890. Det fremkom ingen henvisninger om at golden er av russisk sirkushundavstamming.
For å få klarhet i dette satte Mrs. Elma Stonex (kennel Dorcas) i gang en forskning som varte i nærmere 10 år. Dette puslespillet ble satt sammen brikke for brikke. Alle opplysningene ble til et fullstendig bilde av rasens utvikling, fra de første hunder oppdrettet på Guishachan via lord Hardcouts Culham hunder til dagens Golden Retrievere. I 1959 fremla hun, sammen med Lord Ilchester, disse resultatene for den engelske kennelklubben for offisiell godkjennelse. Dette ble gitt i 1960. Lord Tweedmouth kjøpte i 1865 en gul retriever ved navn Nous. I 1867 fikk han en Tweed Waterspaniel med navn Belle, en lys leverfarget hund med tett krøllet pels. Det fremkom av nedtegnelsene at alle de av rasens forfedre som ble oppdrettet på Guischan, stammet fra den første parringen som ble notert i 1868 – mellom Nous og Belle.
De fikk 4 gule valper; hannen Crocus og tisp Cowslip, Ada og Primrose, og disse hundene la grunnlaget for golden retrieveren som rase. Bilder av disse, med unntak av Belle og Primrose eksisterer, og viser seg at hundene var bemerkelsesverdig like moderne golden i type, medium gylden farge og med ganske bølgete pels. Noen var ganske store, andre mer moderate i størrelse.
Tispene Cowslip og Primrose ble værende på Guisashan. Den tredje tispen ble gitt bort til greven av Ilchester og ble stammor til «Ilchester-linjen». Lord Tweedmouth linjeavlet konsekvent sine gule retrievere tilbake til denne første parringen selv om han av og til krysset inn en ubeslektet hund. Av disse kan nevnes Tweed Water spaniel, Flatcoated retriever, rød setter og en sandfarget blodhund. Man finner fremdeles nå og da en golden med en svart flekk i pelsen, og man tenker at det er en hilsen fra de svarte forfedrene.
Ingen fortegnelser ble ført over hunder oppdrettet på Guisachan etter Lord Tweedmouths død i 1894, og godset ble solgt i 1905.
Det finnes ingen skriftlige opplysninger om rasen fra 1890 til 1901 da man da begynte å føre de første stamtavlene.
Golden retriever ble først registrert som egen rase ved the Kennel Club i 1913. Inntil da var den registrert under Flat – eller Wavy coated retriever. Samme år startet de første oppdretterne The Golden Retriever Club, og satte opp en standard for rasen. Denne er med bare mindre forandringer blitt beholdt opp gjennom årene. I 1923 ble den første årboken gitt ut, og denne inneholdt rasens standard nå nedskrevet for første gang. Den avviker svært lite fra dagens standard, de eneste forskjellene av betydning er at kremfargen ikke er tillatt, og at størrelse og vekt ikke er nevnt. Spørsmålet om vekt og størrelse ble tatt opp for første gang i 1930 da det ble foretatt en undersøkelse på gjennomsnittsstørrelsen på datidens beste hunder. Resultatet av undersøkelsen ble offentliggjort i klubbens årbok, og bestemmelsene ble tilføyd standarden. I 1936 ble kremfargen tillatt. Den beskriver fremdeles alle varianter mellom gylden eller krem er tillatt, men ikke rød eller mahogny.
Blant de oppdretterne som ved sitt arbeid har gjort rasen til det den er i dag, må først og fremst Lord Harecout nevnes. Hans første hunder var direkte etterkommere av Lord Tweedmouths Guisachan- hunder. En av dem, Culham Copper, står i kennelklubbens stambok for 1911 oppført som vinner av 1. premie på Crufts.
Mrs. Charlesworth fikk sin første golden i 1906, Normanby Beauty av ukjent avstamming. Hun ble parret med Culham Brass som resulterte i bl. a. Noranby Balfour som kom til å ha stor betydning i fremtidige stamtavler. Senere ble hun paret med Culham Copper, en sønn av Brass, og her kom rases første champion Noranby Campfire. Dette var en hund som fikk stor innflytelse på mellomkrigstidens avlsarbeid. Disse to kullene la grunnlaget for rasens videre utvikling sammen med Culham Tip og Yellow Nell.
Mr. J. Eccles (Haulstone) fikk sine første golden i 1912, og brukte de utelukkende på jakt. Ingen av Haulstonehundene ble stilt ut eller ført på jaktprøver før i 20-årene, men flere av dem ble senere champions eller jaktchampions.
Et annet betydningsfullt navn er Mr. H. Jenner (Abbots) som fikk Rory of Bentley i 1917. Denne hunden er først og fremst kjent som far til Ch. Michel of Moreton – vinner av 17 CCs. Fra denne kennelen kom det senere ikke mindre enn 11 champions og 4 utstillingschampions.
De første som deltok på hundeutstillinger med golden var Lord Harecourt (Culham) og Mrs. W. M. Charlesworth (Noranby) i 1909. Flere kom til etter hvert, bl. a. Lady Harris, Mrs. R.M. Grigg (Kentford), Kaptein Hardy (Auchenscheyne) og Mr. Hermann (Balcome).
Golden fikk sin første champion i 1921. Kort etter ble Eredine rasens første Field Trial Champion – tilvarende våre bruks eller jaktchampionat. Det varte ikke lenge før rasens første Dual champion kom (både jakt- og utstillingschampion) i Balcome Boy.
De første oppdretterne jobbet hardt for å vinne annerkjennelse for rasen som jakt- og utstillingshund, men det var først etter den første verdenskrig at rasen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Rasens utseende, intelligens og fremfor alt gode gemytt, gjorde seg at mange nykommere sluttet seg til rekken av goldenentusiaster. I de kommende 20 årene ble rasen fast etablert i England, og hadde stor fremgang både på jaktprøver og i utstillingsringen.
Under annen verdenskrig ble det ikke holdt noen jaktprøver og ingen skikkelige utstillinger, og matmangelen førte til at svært mange kenneler måtte oppløses. Dessverre viste det seg at krigsårenes avbrudd i hundearbeidet hadde forringet rasens kvalitet betraktelig. De nye oppdretterne hadde ingen sammenlignings grunnlag, etterspørselen etter valper var stor og prisene høye. Markedet ble oversvømt av valper av nokså dårlig kvalitet, og tisper ble paret med nærmeste hannhund uten tanke på avstamming, type og gemytt. Resultatet var at mange av hundene fra de første årene etter krigen var fullstendige ubrukelige både som jakt og utstillingshunder.
En del av de mest fremsynte, veletablerte oppdretterne hadde imidlertid beholdt en kjerne av gode avlsdyr, og disse dyrene la grunnlaget for rasens videre fremgang. Det var etterkommere etter disse som langsomt, men sikkert, bidro til å høyne den generelle standarden.
Oppholdet av hundeavl under 2. verdenskrig gjorde at utbyttet av hunder mellom nord og sør i Storbritannia avtok, og to ulike typer oppstod – en nordlig og en sydlig. Den nordlige typen var ofte grovere med kraftige hoder, bra overlinjer og sterke bakparter samt noe lysere i fargen. Den sydlige typen som var mer preget av lettere hoder samt bedre fronter, hals og skuldre.
I løpet av det neste tiåret økte rasens popularitet ganske kraftig både som utstillings – og brukshund. Registreringstallene i kennelklubben steg og påmeldingene til de største utstillingene lå stadig blant de 6-8 høyeste av alle rasene. Typen ble etterhvert jevnt over meget god og standarden ble høyere. Antall deltakere på jaktprøver steg også kraftig, og svært mange golden plasserte seg meget godt. Dette førte igjen til at veldig mange jaktinteresserte anskaffet seg rasen, og pga. av sitt medfødte apportinstinkt, sin intelligens, glimrende nese og glede over vannarbeidet, ble regnet for å være bortimot en ideell jakthund. Året 1952 vil alltid være minneverdig for rasen. For første gang vant en renavlet golden The Championship Stake hvor 20 labradorer og 4 golden konkurrerte. Dette ble gjort av 4 år gamle F.T. Ch. Treunair Cala.
1960-tallet ble svært viktig for rasens utvikling da de første krysningene ble gjort mellom hunder av de ulike typer som fantes av nord og sør i England. Dette viste seg å være meget betydningsfullt for rasen og resulterte i bl. a. den legendariske Ch. Camrose Cabus Christopher, som var en sterk nedarver. Han finnes bak hunder i hele verden i dag og regnes nesten som rasens stamfar. Mange britiske oppdrettere snakket også om tiden før og etter Christopher. Hans avkom høynet kvaliteten på rasen, som også på denne måten ble forent. Et antall avkom ble eksportert til Norge og fikk også her, som resten av verden, en enorm betydning. Man kan vanskelig tro at det finnes en norskoppdrettet golden i dag som ikke har ham bak i sin stamtavle. Hans siste kull ble født i Norge hos Grete Sofie og Eivind Mjærum i 1988 ved hjelp av frossen sæd. Christopher er med sine 41 c.c. den mestvinnende golden i England gjennom tidene. Alle vunnet for forskjellige dommere. Han var oppdrettet av Mrs. Moriarty (kennel Cabus) og eid av den like legendariske personen i goldenmiljøet, Mrs. Joan Tudor (kennel Camrose).
De fleste av kennelene som har oppdrettet gode jakt – og utstillingshunder, kan takke for suksessen ved hjelp av Mrs. Elma Stonex` Dorcas Bruin og hans to sønner; Ch. Dorcas Glorious of Slat og Dorcas Timberscome Topper. De mest suksessfulle parringene var mellom field trial hundene Glorious og Dual.ch. Stubbelsdown Golden lass født tidlig i 50-årene, og fra utstillingsringen kombinasjonen mellom Topper og Golden Camrose Tess.
De sterkeste avlshannene på 50-tallet var Ch. Boltby Skylon, Ch. Camrose Fantango og Ch. Simon of Westley. 60 -tallet ble regjert av Ch. Camrose Tallyrand of Anbria, Camrose Nicholas of Westley, Int. ch. Cabus Cadet. Int. ch. Boltby Combine og Ringmaster of Yeo, som alle produserte mange tittel holdere. Christopher var «kongen» på 70 tallet og vant The Stud Dog cup i 6 år.
Kenneler som skriver seg inn i historien over å ha vært med på å utvikle rasen til det den er i dag og med hunder tilbake til 50-årene, kan nevnes: Mr. Baldwin (Palgrave), Mrs. Barron (Anbria), Mrs. Borrow (Deerflite), Mrs. Fraser (Westhyde) Miss J. Gill og Mrs. D. Philpott (Westley) Wing.com og Mrs. Ilse (Glennessa), Mrs. Medhurst (Kuldana), Mrs. Minter (Stenbury, som igjen i senere tid ble overtatt av Anne Nerell, Sverige) Mrs. Moriarty (Cabus), Mrs. Robertson (Stolford), Mrs. Sawtwll (of Yeo) Mr. Triotree (Brambeltyne) og Mrs. Joan Tudor – etterhvert i samarbeid med Miss Rosemary Wilcock (Camrose)
GOLDEN I NORGE
Den første golden retrieveren man kjenner til kom til Norge i 1949. Arild Smith-Kielland tok inn Winston (Golden Max of Sunnyacres – Carningli Caprice) men han ble ikke registrert i NKK.
I 1954 kom en hannhund og en tispe, hhv. Pridmere Alastair og Trambitops Pearly Queen. Året etter fulgte Mellowgold Jester, Somerscot Timothy og Pennart Golden Tosca. Tosca og Jester hadde et valpekull, men disse fikk ingen betydning for rasen. Det var først i 1959 at ting begynte å skje, da tispene Redstead Belinda og Seaspel of Boyers ble importert fra England. I 1961 ble disse etterfulgt av Camrose Una fra England, samt kullsøsknene Tais Griff, Tais Gorgeous, Tais Geisha, Tais Gleam og Tais Gay fra Danmark. Fra Sverige kom samme år Hedetorpets Delice. Tispene Restead Belinda og Seaspel of Boyers ble begge i 1962 paret med Dk. Ch. Tais Flapøre. Disse kullene sammen med de engelske importerte hundene har laget grunnlaget for golden retrieveravlen i Norge.
I årene som fulgte steg interessen for rasen langsomt men sikkert, og stadig flere hunder ble importert til landet. Det ble tatt inn hunder fra Camrose, Anbria, Cabus, Crouchers, Glenessa, Kuldana, Lindys, Sansue, Styal, Teecon, Toddytavern og Westley. Fra Danmark importertes hunder fra Tais og Sønæs, men karantenebestemmelser i 1970 satte en stopper for dette. Sverige har hatt, og har fremdeles, en stor betydning som samarbeidsland, og hunder fra Hedetorpet, Apport og Sandemar ble tatt inn denne første tiden.
Frem til begynnelsen av 1970 årene hadde de fleste golden i Norge mye farge, og diskusjonen gikk høyt da lysere varianter begynte å dukke opp. Det ble stadig importert hunder både fra Sverige og England, og langsomt ble en ny type utviklet. Pelsen ble kraftigere, fargen ble lysere og hundene fikk noe mer benstamme.
Standarden på rasen var svært høy og et resultat av mange dyktige ildsjeler som drev oppdrett av golden.
Flere av de importene som kom fra kennel Camrose, fikk enorm betydning for rasens videre utvikling i Norge. Svært mange av dagens hunder stammer fra disse tidlige importene, også etterhvert hunder oppdrettet i land utenfor Norge.
Som tidligere nevnt har Ch. Camrose Cabus Christopher hatt en udiskutabel betydning for rasen generelt, og flere importerte barn og barnebarn til Norge, førte hans linjer videre her.
Nuch Camrose Una til Norah Blüteker hadde et kull i 1966 med Nuch Tais Nicolai, og sønnene Anthony, Ajax og Ambrose var alle gode avlshunder.
I 1969 kom Camrose Evensky til Kari Gulbrandsen, og ble stammor til Kennel Kargul. Hun hadde to kull med Ch. Sansue Sunlover som resulterte i 5 champions; og de tre søstrenes K. Suncara, Star Corona og Stareffie førte slekten videre på hhv. kennel Kargul, Astowns og Mjærumhøgda. De tre til sammen har avkom som har hatt en utrolig vesentlig betydning for goldens utvikling i Norge. Senest nå i februar ble det tatt inn en golden fra Russland hvor Evensky ligger bak.
Andre Camrose hunder som bør nevnes er Nuch Camrose Tudina, en halvsøster til Christopher og stammor til Gitles kennel, samt Mjærums Nuch Camrose Voravey. Sistnevnte ga via sine døtre grunnlaget for kennel Mjærumhøgda. Hunder fra denne kennel finnes i utallige antall stamtavler spredt verden over. Nesten 100 champions er eiet eller oppdrettet her og betydelige importer ble tatt inn. Av og nevnes kan Likely Lad of Yeo, Noravon Lucius og Janward Dollar og i den senere tid Nunsbrook Carbon Copy og Nunsbrook Dusky Warbler.
En fantastisk avlstispe som ikke må glemmes, er Ch. Gitles Natascha. Hun produserte et enormt antall champions som igjen fikk avkom som satte sterkt preg på rasen. To av disse var brødrene Mjærumhøgda`s Crusader og Classic Sound, og begge hadde stor innflytelse i Norge og Sverige. Crusader hadde også en karriere i England før han returnerte til Norge.
I 1974 ble den første insemineringen med sæd fra Christopher gjort, og et kull ble født på Spervikbuktens kennel. 14 år senere ble et nytt Christopher- kull født på Mjærumhøgda, og 2 valper gikk tilbake til kennel Camrose i England.
Flere kenneler har lagt ned betydningsfullt arbeid med rasen og bl. a kan nevnes: Else og Gunvald Martinsen (Åsebygarden), Kari og Kjell Haug (Cariena), Ragnhild og Svein Steinsbu (Begora), Birgit og Olav Dalaker (Camcas), Torill og Sverre Sand (Waterloo), Anne Margrethe Bjørvik (Av Vervik), Berit og Tore Bondal (Chribas), Alice Enhuus Knudsen (Deeside), Børge Espeland (Zenanas) og Jarle Koldal (Jako) som alle har innført nytt blod og har vært med på å utvikle rasen til det nivået vi har.
Mjærumhøgda, Cariena og Jako har alle blitt tildelt den ærefulle prisen NKK oppdretterpris. Dette er en pris som tildeles en oppdretter som i sin bredde viser evne til et suksessfullt oppdrett av hunder med meget høy kvalitet, både bruksmessig og eksteriørt.
En av hundene som har markert seg mest i rasens historie her i landet, var Mjærums engelske import Nuch NV -81 Noravon Lucius. Han var en flittig benyttet avlshund, og kanskje Norges svar på Christopher. Hans kanskje mest kjente barn var Berit og Tore Bondals Nuch NSlch Ch. Chribas Crackerjack.
Andre hannhunder som har hatt stor innflytelse på avlen i Norge var Torill og Sverre Sand`s far og sønn – Nuch SV-89 Mjærumhøgda`s Limelight og Nuch Lux. Ch. Waterloo`s Rock Around the Clock som begge oppnådde å bli plassert på Bamsestatuettlisten. Rock Around the Clock bodde 2 år i Frankrike, og fikk stor innflytelse også i Europa.
Listen er lang over hunder som har satt positive preg etter seg i avlen, og mange hannhunder kan nevnes. Noen av disse er Nuch Camillo, Nuch Begora`s Rondo, Nuch Shanlimore Baronet, Nuch Sandgold Conquest, Nuch Twinkle ideal at Waterloo, Nuch Begora`s Personality og Nuch Siatham Raynor.
I 1964 fikk rasen sin første utstillingschampion Nuch Drexholme Chrysler Venture. I 1965 fulgte Nuch Camrose Una opp med å bli den første championtispe. Den første norskfødte utstillingschampion var Nuch Gitle`s Ascot, f. i 1965.
I Norge har det til dels vært en stor splittelse mellom oppdrettere av rene utstillingslinjer og jaktlinjer. Og det har vært høye røster og uenigheter om bl. a championregler. Sverige har hatt et bredere utvalg av oppdrettere som har jobbet for en Dual golden, og en rekke importer har vært tatt inn herfra.
Ann-Turid og Arnulf Hustad, Kennel Møllerstuen, var en av pionerne i Norge med å ta inn golden med tydeligere jaktlinjer. Deres første engelske import, Dorcas Winta, fikk ingen videre betydning avlsmessig i motsetning til den senere importerte hannen Nuch Hawfield Emmet.
Norges første jaktchampion var den norskfødte Nuch Nlch Alfa–Cossack, eier Gunnar Thoresen, som fikk sin jakttittel i 1987.
Av de ivrigste ildsjelene for dual purpose golden som må nevnes er Tove og Trond Gjøtterud (Ailoch), Rita Rasmussen (Golden Zero), Solveig Skorstad (Solborgåsen), Berit og Geir Birkeland (Club Eleven), Monica og Jan Skjerping (Jacklaines) og Line Giske (Giske-Bo). Alle har hatt stor suksess med sine hunder både i utstillingsringen og med praktisk arbeid.
Pr. i dag har vi kun to norskfødte Dual goldens og begge er tisper. Den første kom i 1994, Nuch Njch Club Elevens Ariana ( e. Ch. Chribas Crackerjack)eier, eier Berit Birkeland, og den andre i 2003 Nuch Njch Waterloo`s Merveille de la Saga (e Ch. Waterloo`s Rock Around the clock), eier Line Giske.
Golden retrieveren ble fort en populær rase, og nådde et nivå man knapt har sett maken til. I løpet av en tolv årsperiode steg antall registrerte goldens fra 243 i 1970 til 2012 i 1982. En økning som ikke bare har vært positivt for rasen da dette medførte mye useriøs avl. I dag ligger registreringstallene på hhv. 636 i 2014 og 746 i 2015.
I 2010 ble en norsk golden historisk. Nuch Jako`s Nordic Charm ble som den første utenlandskeide – og oppdrettede golden BIR på Crufts.
————————————————————————————————————
Rasestandard: Klikk Her
Spørsmål? – Ta Gjerne kontakt
Leave a Reply